Første gang jeg delte min historie var da jeg lanserte helsenerden.no for fem år siden, med mål om å dele erfaringene mine og hjelpe de som måtte slite med lignende problemer. Lite visste jeg den gangen hvor utbredt mage- og tarmpoblemer faktisk er, og hvor stor betydning kosthold, bakterier og livsstil har for vår egen helse og velvære.

Nå har helsenerden blitt til kraftmat.no, og målet er å veilede deg gjennom naturlige metoder for å gjenopprette din helse.

Jeg håper min historie gir deg håp om at det er mulig å føle seg vel igjen. Selv om du har fått en diagnose, betyr det ikke at du må være bundet til den for alltid. Mitt håp er å inspirere deg til å ikke gi opp, og vise at det er mulig å overvinne mageproblemer eller andre utfordringer du måtte stå overfor.

En vanlig dag i klasserommet

Det er historietime, og læreren har bedt oss om å lese det neste kapittelet. Det er stille. Ingen snakker, alle leser. Jeg åpner boken som alle de andre, og bøyer meg litt frem for å lese. Jeg prøver å være avslappet, men det går ikke. Det begynner forsiktig, men det er ikke lenge før alle ser seg rundt i rommet å lure på hvor lydene kommer fra. Det er magen min, den roper og skriker. Bak meg hører jeg noen si «her er det noen som ikke har spist frokost». De skulle bare visst! for det er så mye verre enn det.

Dette var hverdagen min i mer enn seks år. Noen dager var bedre enn andre, men stort sett var jeg plaget av magesmerter, lite energi og et svakt immunforsvar. Jeg var konstant syk og fortvilet over situasjonen. Verst av alt var at jeg ikke kunne dele det med noen. Jeg kunne jo det, men ingen ville forstå. Selv legene forstod ikke, hvordan skulle da andre forstå? For meg var det et tabu jeg ville skjule. Jeg begynte å ta hensyn til hvor jeg var til enhver tid. Var det et toalett i nærheten? Måtte jeg sitte i klasserommet over lange perioder? Jo mer jeg tok hensyn, jo mer prøvde jeg også å skjule det.

Mitt navn er Kevin Bolstad, og jeg skal tar dere med på min reise »fra topptrent til mageproblemer»

Min historie

Året er 2011, og jeg går i 1. klasse på Toppidrettslinja (Langrenn). Denne høsten er jeg i min livsform, testresultatene er helt i toppen, og troen på en god sesong er stor.

I tenårene var jeg en lovende langrennsløper og langdistanseløper. Som 14-åring hadde jeg Norges fjerde beste tid for 14-åringer på 10 000 meter det året. Store ambisjoner og en samarbeidende kropp drev meg fremover. Treningen ble trappet opp for å nå målene mine, og ingen hindringer skulle stå i veien for drømmene mine.

Dessverre ble det ikke slik, langt der ifra. Mot slutten av høsten fikk jeg flere forkjølelser tett på hverandre, og det syntes å aldri ta slutt. Desperat etter å bli kvitt plagene, gikk jeg på en penicillin-kur. Kroppen ble bare verre, og til slutt måtte jeg innse at noe var fryktelig galt. Melkesyre i armer og bein av å dusje, konstant trøtthet, og en lengsel etter å bare sove.

Månedene gikk, men helsen min ble ikke bedre. Jeg var så utmattet at selv enkle daglige oppgaver var nesten umulige. Trettheten var ille, men mageproblemene som hadde oppstått var det verste. Mat som jeg tidligere tålte, skapte nå store problemer. Jeg måtte ofte på do opptil 10 ganger om dagen, med veksling mellom forstoppelse og diaré.

Senere tester avslørte at jeg hadde hatt kyssesyke. Det ble konkludert med at kombinasjonen av kyssesyken og overtrening hadde tatt knekken på meg. Legene anbefalte hvile – to måneder uten trening, og alt skulle normalisere seg, men dette var bare begynnelsen på mange tunge år.

Endringer i kostholdet

Kostholdet mitt var ikke perfekt, men langt fra dårlig. Jeg spiste stort sett det de fleste gjør – mye brød, meieriprodukter, frukt og kornprodukter. Jeg hadde alltid prøvd å ha et sunt kosthold, særlig med tanke på prestasjon. På skolen hadde kostholdseksperter holdt foredrag om viktigheten av å spise grovt og magert. For idrettsutøvere som oss, var det imidlertid ikke så nøye om vi av og til nøt litt «junk food». Vi ville trene det av oss uansett, og det var viktig å få i oss nok kalorier.

På skolen sank karakterene, og trening var nærmest umulig. Alle lurte på hva som feilet meg, siden jeg aldri var med på trening og så tilsynelatende frisk ut. Testresultatene viste det samme, alle verdier var innenfor det «normale». Etter flere legebesøk uten klare svar annet enn «det feiler deg ingenting, du ser jo tilsynelatende ung og sprek ut,» begynte de å antyde psykiske årsaker, til tross for mine tydelige mage- og tarmsymptomer.

På et tidspunkt innså jeg at det ikke var mulig å få hjelp fra helsevesenet, og på mange måter følte jeg meg stemplet som en hykler. Det var jo egentlig slik jeg selv følte det også. Kunne det virkelig bare være meg? I mitt hode kunne det ikke være det, for de fysiske symptomene var virkelig til stede.

Jeg hadde aldri fått en skikkelig diagnose, men en av legene hadde nevnt at jeg sikkert bare hadde litt IBS. Han forklarte at det var varierende grad av mage- og tarmsymptomer som de ikke kunne forklare, og la til at sønnen til en venn av ham hadde det også slik.

Jeg forstod at jeg måtte gjøre noe med kosten, siden magen var problemet. Nå skulle jeg gjøre alt perfekt! Jeg satte meg et mål om kun å spise sunn mat. Alt av godteri, fett og andre usunne ting skulle ut. Jeg kjøpte kun produkter med nøkkelhull, plantebasert fett, skar vekk fettet fra kjøttet, kjøpte kun magert pålegg, spiste det groveste brødet og inntok ofte små måltider. Dette var det beste kostholdet, hadde vi lært – det måtte jo fungere! Jeg hadde jobbet hardt og lest mye for å bli bedre, men etter flere måneder på et «sunt kosthold» var det absolutt ingen effekt; jeg ble faktisk verre.

Jeg syntes det hele var urettferdig; ingen hadde det «gode kostholdet» som jeg hadde. Likevel var det jeg som hadde problemene. En simpel joggetur på 20 minutter var utmattende. Dette var nitrist for en som egentlig skulle være topptrent.

Etter enda flere besøk hos diverse leger ble det endelig konkludert med at jeg hadde IBS. Selv om det var godt å få et svar på at det ikke feilte meg noe mer alvorlig, var det også et slag i ansiktet å vite at jeg sannsynligvis måtte leve med det resten av livet.

Les mer om IBS: IBS og mageproblemer – Hva kan du gjøre?

Endelig fikk jeg en brosjyre om sykdommen og ble anbefalt å følge en lav-FODMAPs diett. Dette er en diett som reduserer karbohydrater som lett kan fermenteres i tarmen og forårsake ubehag.

Et norsk kosthold, bestående av mye brødmat og meieriprodukter, fungerte ikke for meg. Jeg måtte prøve noe nytt, og som de fleste med IBS, begynte jeg på lav FODMAP-diett etter anbefaling.

Jeg prøvde så godt jeg kunne, og tenkte bare at hvis jeg klarte å mestre denne dietten, ville alt bli bra! Selv om jeg opplevde en viss bedring i starten, var jeg ikke fornøyd. Energinivået var fortsatt lavt, og magen var fortsatt ikke som før. FODMAP-dietten gjorde meg til slutt enda sykere, og på et tidspunkt tålte jeg nesten ingenting.

Jeg fullførte mine 3 år på toppidrettsgymnaset, men jeg kom aldri tilbake til toppformen. De få konkurransene jeg tvingte meg til å delta i, brøt jeg før mål.

Starten på redningen

Jeg var fortvilet og tenkte ofte: Hva om det ikke finnes noe som hjelper? Det hjalp heller ikke at dette var det eneste jeg ble fortalt.

En dag ringte min mor. Hun hadde lest et blogginnlegg om et kosthold, steinalder kosthold eller paleo/ketose, som hun kalte det. Innlegget handlet om en mann som hadde blitt frisk fra Crohns syndrom (en alvorlig mage/tarmsykdom) ved hjelp av denne dietten. Spis mat i sin naturlige tilstand, mer fett, og helst mettet fett var budskapet. Dette var det totalt motsatte av hva jeg hadde lært, men det trigget min interesse. Jeg hadde prøvd alt, så hvorfor ikke gi det en sjanse?

For meg var dette en ny måte å tenke på når det kom til kosthold. Hele livet hadde jeg blitt fortalt at fett var farlig, men hva hadde jeg å tape? Igjen la jeg om kosten, og bare en uke senere følte jeg meg som meg selv – plutselig var energien tilbake! Jeg bestemte meg der og da for at jeg skulle bli frisk!

Litt opp- og nedturer hadde jeg de neste månedene ettersom jeg prøvde meg frem, men inspirasjonen av gradvis forbedring ga meg all motivasjonen i verden til å fortsette å lete etter svar.

Det er fantastisk å ha en kropp som fungerer. Å nyte det jeg elsker å gjøre uten at kroppen kjemper imot.

Viktigheten av mikroorganismene

Hvis du noen gang har vært i en idrettsklasse eller sammen med en idrettsutøver, ville du bli sjokkert over redselen for bakterier. Dette gjelder hele befolkningen – ingen ønsker å bli smittet og syk, men idrettselever tar det til et ekstremt nivå. Når noen i klassen var syk og likevel kom på skolen, ble vedkommende isolert helt fremst i et hjørne. Alle bar med seg antibac, og det var nærmest påbudt å bruke den med jevne mellomrom. Vanlige klasser som vi delte fremmedspråk med lo av oss. For dem var det rart å se at vi, som skulle være så sunne, faktisk var mye oftere syke enn dem! Dette kan selvsagt skyldes at vi trente hardt og lå på grensen, men jeg tror også det handler om at vi konstant drepte de som skulle holde oss friske, nemlig mikroorganismene!

Kroppen vår er bygget opp av enormt mange celler, faktisk tusenvis av millioner. Det finnes omtrent 200 forskjellige typer, og hver utfører en unik oppgave i kroppen vår.

For mange er dette allmennkunnskap, men det ikke alle vet, og ny forskning peker mot at vi er i mindretall. Da det er tusenvis av millioner celler i kroppen, har vi billioner på billioner av bakterier, parasitter, sopper og virus som lever i et symbiotisk forhold i kroppen vår. Bare bakteriene utgjør et større mangfold enn cellene. I en normal, frisk menneskekropp vil du finne omtrent 30 000-40 000 forskjellige stammer av bakterier. Dette symbiotiske forholdet hjelper kroppen vår med fordøyelsen og i å holde oss friske.

Mer om dette: Viktigheten av Mikrobiomet som bor inni vår kropp

Dette fikk meg til å tenke på når plagene mine begynte. Svaret ble ganske klart for meg: flere runder med bredspektret antibiotika! Desperat etter å redde sesongen gjennomgikk jeg flere antibiotikakurer, noe som skulle vise seg å være ekstremt skjebnesvangert. En kropp som allerede var i ubalanse etter sykdom og for mye trening, hadde jeg nå i tillegg ødelagt økosystemet som skulle reparere det.

Endelig frisk!

Det var først etter jeg begynte å interessere meg for tarmfloraen, jeg virkelig ble frisk. Jeg hadde jo nærmest bombet tarmfloraen min i årevis med et »bra kosthold», og dråpen ble en antibiotikakur på en allerede nedbrutt kropp.

I dag spiser og lever jeg etter prinsippene du finner her på kraftmat. I all hovedsak baserer det seg på naturlige matvarer av høy kvalitet som gir kroppen god energi og bygger en god tarmflora. Fordøyelsen min er 100 % symptomfri, og energien er gjennom taket.

Jeg er takknemlig for hele denne prosessen. Kanskje rart å si, men uten den hadde jeg sannsynligvis ikke spist/levd på den gode måten jeg gjør i dag og opplevd alle fordelene med det.

Jeg håper min historie har inspirert deg til å ikke gi opp, og jeg inviterer deg til å prøve det samme.

Få en innføring i kraftmat: Hva er kraftmat? Slik kommer du i gang