I Norge er det tabu og snakke høyt om sykdom, ingen skal klage, ingen skal fortelle hvordan de egentlig har det. Dette gjelder ikke bare de som er fysisk syk, men også psykisk syk. Det gjelder også de som har vært syk og etter samfunnets regler er friskmeldt men lider av senskader. Det gjelder også pårørende til mennesker med både fysiske og psykiske sykdommer. Det gjelder mennesker som har blitt berørt av død på grunn av en form for sykdom, som sitter igjen med spørsmål eller med opplevelser som de ikke snakker om. Helt ærlig, på en eller annen måte så tror jeg dette berører de aller fleste av oss.
Jeg har ingen mulighet for å sette meg inn i alles situasjoner, for jeg kan bare se verden fra mitt perspektiv. Mitt perseptiv har dere sikkert allerede lest om her på bloggen. ME, IBS, Fibromyalgi, mat som medisin og sykdom som ung. Dette er meg. Jeg har delt noe, og kommer selvfølgelig til å dele mer. Hvorfor?  Fordi det hjelper andre! Fordi det får andre mennesker til å føle seg litt mindre ensom. Det får andre til å forstå at det det de opplever, opplever andre også.
Når jeg satt å skrev innlegget ydmyket av sykdom så satt jeg å hulket og gren. Det var vondt. Det var vondt å gjenleve og vondt å dele. Men det var verd det. Så utrolig mange mennesker takket meg etterpå for at jeg tok å skrev det. De hadde trodd de var helt alene i verden med nesten akkurat de samme opplevelsene. De var takknemlig.
Vist vi hadde vært litt flinkere å dele med hverandre, så hadde ikke vi trengt å føle på denne ensomheten som så mange av oss sitter med. Vi slipper å lure på om det er normalt å ha det slik som du har det når du for eksempel er syk. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger kroppen min ristet eller gjorde noe rart, og jeg vurdere å dra til legen, men jeg viste ikke om det bare var noe som alle i min situasjon opplever eller om jeg faktisk var syk. Dette fordi vi er ikke flink nok til å dele med andre. Da ender vi opp redd og ensom. Jeg sier ikke vi skal sitte og klage, men det må være lov å snakke om ting.
Dette er min visjon, la oss være #modigsammen. La oss dele opplevelser, små og store. La oss sammen gjøre verden litt mindre ensom med å vise at vi er flere i samme situasjon. Det tar nok tid før vi får masse historier, fordi det er skummelt og dele. Har du en historie du vil dele? Når du er klar, bruk #modigsammen på sosiale medier. Eller send meg din historie. Du kan være anonym om du syns det er ubehagelig å dele i ditt navn.
