Første gang jeg delte historien min offentlig var tilbake i 2017. Målet var enkelt. Å dele erfaringene mine og hjelpe andre som slet med lignende problemer.
Den gangen forstod jeg ikke hvor vanlig mage- og tarmproblemer faktisk er. Jeg hadde så vidt begynt å forstå hvor stor betydning kosthold, bakterier og livsstil har for hvordan vi har det, både fysisk og mentalt.
Jeg forstod heller ikke hvordan alt hang sammen. Mageproblemer. Lav energi. Hudproblemer. Irritasjon. Overvekt. Mental tåke. Alt føltes som separate problemer, men i realiteten var det deler av samme bilde.
Jeg gjorde det jeg trodde var riktig. Jeg fulgte rådene. Jeg spiste «sunt». Jeg tok ansvar. Likevel ble jeg bare dårligere. Akkurat slik mange opplever det i dag.
Det verste var ikke symptomene i seg selv, men følelsen av å gjøre alt riktig uten at det hjalp. Etter hvert begynte jeg å tro at feilen lå hos meg. At jeg manglet disiplin. At jeg bare måtte ta meg mer sammen.
Denne historien er ikke unik. Den er dessverre ganske vanlig.
For meg skjedde endringen da jeg sluttet å kjempe mot kroppen, og i stedet begynte å forstå hva den faktisk trengte. Det var da ting begynte å falle på plass.
Steg for steg fikk jeg ro i magen, mer energi og et liv som føltes lettere å leve.
Jeg deler historien min fordi jeg vet hvordan det føles når kroppen ikke lenger fungerer som den skal. Og fordi jeg vet at det er mulig å komme tilbake. Faktisk er det ikke så umulig som det kan føles når du står midt i det.
Sannheten er at feilen ikke ligger hos deg.
Selv om du har fått en diagnose, betyr det ikke at historien din er ferdig skrevet. Mitt håp er at min reise kan gi deg håp, og vise at det finnes en vei videre for deg også.
En vanlig dag i klasserommet
Det er historietime. Læreren har bedt oss om å lese det neste kapittelet. Det er stille i klasserommet. Ingen snakker. Alle leser.
Jeg åpner boken som alle de andre og bøyer meg litt frem. Prøver å være avslappet. Det går ikke.
Det begynner forsiktig. Men det er ikke lenge før flere ser seg rundt i rommet, litt forvirret, og lurer på hvor lydene kommer fra. Det er magen min. Den roper og skriker.
Bak meg hører jeg noen si:
«Her er det noen som ikke har spist frokost.»
De skulle bare visst. For dette var mye verre enn det.
Dette var hverdagen min i mer enn seks år.
Noen dager var bedre enn andre, men stort sett levde jeg med magesmerter, lav energi og et svakt immunforsvar. Jeg var ofte syk og konstant sliten. Fortvilet over en situasjon jeg ikke forstod, og ikke visste hvordan jeg skulle komme meg ut av.
Det verste var at jeg ikke kunne dele det med noen. Jeg kunne ha sagt noe, men ingen ville forstå. Ikke engang legene forstod hva som var galt. Hvordan skulle da andre gjøre det?
For meg ble dette et tabu. Noe jeg skjulte.
Jeg begynte å ta hensyn til hvor jeg var til enhver tid.
Var det et toalett i nærheten?
Måtte jeg sitte i klasserommet lenge?
Jo mer jeg tok hensyn, jo mer prøvde jeg også å skjule det.
Mitt navn er Kevin Bolstad.
Dette er historien om min reise fra topptrent til mageproblemer.
Min historie
Året er 2011. Jeg går i første klasse på toppidrettslinja med langrenn som hovedidrett. Denne høsten er jeg i mitt livs form. Testresultatene er helt i toppen, og troen på en god sesong er stor.
I tenårene var jeg en lovende langrennsløper og langdistanseløper. Som 14-åring hadde jeg en av de beste tidene i Norge på 10 000 meter for min aldersgruppe. Ambisjonene var store, kroppen samarbeidet, og treningen ble trappet opp for å nå målene mine. Alt handlet om å bli bedre.
Så stoppet det opp.
Mot slutten av høsten fikk jeg flere forkjølelser tett på hverandre. Jeg rakk aldri å bli ordentlig frisk før neste kom. I håp om å bli bra igjen gikk jeg på en penicillinkur. I stedet for å hjelpe, ble kroppen bare verre.
Til slutt måtte jeg innse at noe var alvorlig galt.
Jeg fikk melkesyre i armer og bein av å dusje. Jeg var konstant trøtt, og det eneste jeg ønsket var å sove. Måneder gikk, men helsen ble ikke bedre. Jeg var så utmattet at selv enkle hverdagsoppgaver føltes tunge.
Trettheten var ille, men mageproblemene som oppsto var det verste. Mat jeg tidligere tålte helt fint, skapte nå store reaksjoner. Jeg måtte ofte på do opptil ti ganger om dagen, med veksling mellom forstoppelse og diaré. Kroppen var fullstendig ute av balanse.
Senere tester viste at jeg hadde hatt kyssesyke. Det ble konkludert med at kombinasjonen av sykdom og overtrening hadde tatt knekken på meg. Legene anbefalte hvile. To måneder uten trening, så skulle alt normalisere seg.
Det gjorde det ikke.
Dette var bare begynnelsen på mange tunge år.
